Broken Veil
Kapittel 1 – Not Just Tonight
Det begynte med en sang. Mara og Emely satt sammen med en gitar og en notatbok og lette etter ordene som kunne si det de ikke klarte å si rett ut. Emely var tjue år, med tydelig emo-stil og mørkt hår, og hun bar både ungdommelig uro og en sterk vilje til å finne sin egen stemme. Mara, førti år og langt mer erfaren, hadde blitt både samarbeidspartner og mentor.
Sangen fikk navnet «Not Just Tonight». Den handlet om å ønske at et øyeblikk skulle vare lenger enn én kveld – om nærhet, savn og håpet om at noe som nesten var tapt kunne få en ny begynnelse.
Broken Veil
Kapittel 2 – Et nytt kapittel
Arbeidet med sangen åpnet døren til noe større. Mara og Emely oppdaget at de hadde en egen musikalsk kjemi. De begynte å skrive flere låter, og ideen om en debut-EP vokste fram. Prosjektet fikk et mørkt, melodisk uttrykk med sterke refrenger og personlige tekster.
Samtidig var Henning på vei inn i et nytt liv. Tiden som gitarist i Broken Veil gikk mot slutten, og bandet ble etter hvert oppløst. Han valgte å bruke stadig mer tid på Varneth Management. Der kunne han bygge videre på musikken fra en annen side – som leder, rådgiver og den som hjalp nye artister fram.
Broken Veil
Kapittel 3 – Varneth Management
Karianne hadde også tatt et stort valg. Hun sluttet som brannmann og begynte som rådgiver og managerassistent i Varneth. Det handlet ikke bare om arbeid. Hun ønsket å være nærmere datteren Emely – og nærmere Henning.
Henning og Karianne var separert. Mellom dem lå det både historie, sårhet og mange år med felles minner. På kontoret var de profesjonelle, men små blikk og stille øyeblikk avslørte at avstanden mellom dem ikke lenger føltes like selvfølgelig.
Broken Veil
Kapittel 4 – Mara og Emely
På kontoret arbeidet Mara og Emely videre med debut-EP-en. Karianne kunne stå i døråpningen og se på datteren sin mens hun skrev. Hun var stolt av hvordan Emely hadde funnet sin plass, og av hvordan Mara lot henne utvikle seg uten å overta.
For Emely betydde samarbeidet med Mara mye. Mara hadde erfaringen, men hun behandlet Emely som en ekte samarbeidspartner. De to kvinnene bygde et nytt bandprosjekt rundt låtene de skrev sammen, mens Varneth la planer for innspilling, profil og framtidige konserter.
Broken Veil
Kapittel 5 – Meldingen om kvelden
En kveld hjemme snakket Karianne og Emely om separasjonen. Emely hadde merket at foreldrene hennes sakte hadde begynt å finne tilbake til hverandre. Karianne ville ikke love noe hun ikke kunne holde, men hun innrømmet at følelsene for Henning aldri helt hadde forsvunnet.
Senere, etter at hun hadde sagt god natt til datteren, satt Karianne alene på rommet og sendte Henning en forsiktig, romantisk melding. Ingen store løfter. Bare et lite tegn på at døren mellom dem fortsatt sto på gløtt.
Broken Veil
Kapittel 6 – Kaffedaten
Neste dag møttes de igjen på kontoret. Arbeidsdagen var travel, men mellom møtene fant de tid til kaffe. Henning inviterte Karianne med ut, bare de to.
Kaffen ble enkel og uformell. De snakket først om Emely, Mara, EP-en og Varneth. Etter hvert handlet samtalen om dem selv. Karianne sa at dersom de skulle prøve å finne tilbake til hverandre, måtte det skje annerledes enn før. Sakte. Uten press. Henning var enig.
Da hendene deres møttes over bordet, var det ikke en gjenforening. Men det var heller ikke bare kaffe.
Broken Veil
Kapittel 7 – Lunsj på kontoret
Tilbake på kontoret fortsatte dagen som vanlig, men stemningen mellom dem var forandret. Ikke dramatisk. Bare varmere. Mara og Emely kom innom med nye ideer til EP-en, begge smilende og fulle av energi.
Ved lunsjtider samlet de fire seg. For en stund handlet alt om musikk, gamle historier og latter. Emely la merke til hvordan foreldrene hennes så på hverandre. Mara la merke til det samme. Ingen sa mye om det, men begge forsto at noe var i ferd med å skje.
Broken Veil
Kapittel 8 – Hjemme hos Karianne og Emely
Etter en lang arbeidsdag inviterte Karianne Henning hjem til henne og Emely. Det var en liten invitasjon, men for Henning betydde den mye. Hjemmet hadde vært en del av livet deres før separasjonen, og det å bli invitert inn igjen føltes som å få adgang til et gammelt rom som lenge hadde vært stengt.
De spiste middag sammen og snakket om musikk, minner og framtidsplaner. Emely ertet foreldrene sine litt, akkurat nok til at begge måtte smile.
Broken Veil
Kapittel 9 – Ikke bare i kveld
Senere satt de tre i sofaen. Emely ble trøtt og gikk opp for å legge seg. Før hun forsvant opp trappen, ønsket hun foreldrene god natt med et lite smil.
Henning og Karianne ble sittende igjen. Stillheten mellom dem var ikke lenger ubehagelig. Karianne flyttet seg nærmere. Hun lente hodet forsiktig mot skulderen hans, og Henning lot hånden finne hennes.
De var fortsatt separert. Ingen av dem trengte å late som noe annet. Men de hadde begynt å velge hverandre igjen – én kaffe, én middag og én ærlig samtale om gangen.
Broken Veil
Epilog
I rommet over dem lå Emely og sov. På kontoret ventet nye planer for Mara og Emelys debut-EP. Varneth Management var i ferd med å vokse, og livet til alle fire var på vei inn i et nytt kapittel.
«Not Just Tonight» hadde begynt som en sang.
Nå hadde ordene fått en annen betydning.
For Mara og Emely handlet de om begynnelsen på noe nytt. For Henning og Karianne handlet de om muligheten for at kjærligheten ikke bare tilhørte fortiden – og kanskje heller ikke bare én kveld.
Broken Veil
Kapittel 10 – En ny sang i natten
Etter at Henning hadde gått, låste Karianne døren og ble stående et lite øyeblikk i den stille stua. Hun smilte for seg selv. Kvelden hadde vært enkel, men den hadde føltes som et lite skritt nærmere livet de en gang hadde hatt.
Oppe på rommet satt Emely under dyna med notatboken på fanget og skrev på en ny sang inspirert av kvelden. Karianne banket forsiktig på døren og gikk inn for å si god natt.
Emely så straks smilet til moren. «Du smiler, mamma.» Karianne forsøkte å skjule det, men begge begynte å le. Hun satte seg på sengekanten, la armen rundt datteren og ga henne en varm klem.
På vei ut fikk Karianne øye på notatboken. Emely fortalte at sangen handlet om denne kvelden – om at noe man trodde var over, kanskje kunne begynne igjen. Karianne ble stille et øyeblikk før hun smilte. «Den vil jeg gjerne høre når den er ferdig.»
Så slukket hun det sterkeste lyset, lot den lille nattlampen stå på og lukket døren forsiktig bak seg.
Broken Veil
Kapittel 11 – Mara leser sangen
Neste dag kom Emely inn på Varneth Management med notatboken tett inntil brystet. Mara satt allerede i studioet og jobbet med musikken til EP-en. «Jeg skrev noe i går kveld,» sa Emely. «Ny sang?» spurte Mara.
Emely rakte henne notatboken. «Den heter Maybe We Begin Again.» Mara begynte å lese. Først var hun helt stille. Da hun kom til refrenget, løftet hun øyenbrynene overrasket og leste det en gang til. «Emely … dette er skikkelig bra.»
Emely fortalte at sangen handlet om mamma og pappa og om kvelden før. Mara smilte. Hun likte at teksten var personlig og samtidig passet inn i uttrykket til Black Veil Hearts.
Mara tok gitaren. «Vi må lage musikk til denne. Nå.» Emely begynte å le. Noen minutter senere fylte de første akkordene til Maybe We Begin Again studioet. Mara var sikker: Dette kunne bli en av de sterkeste Black Veil Hearts-låtene deres.
Broken Veil
Kapittel 12 – Hvor går vi herfra?
Den siste tonen av «Maybe We Begin Again» døde sakte ut i studioet. Emely tok av seg hodetelefonene og satte seg ved siden av Mara.«Hvor går vi egentlig herfra?» spurte hun.«Med sangen?» spurte Mara.«Med alt.»
Mara forsto at Emely ikke bare snakket om innspillingen. Broken Veil var over, Henning spilte ikke lenger med dem, og Black Veil Hearts var blitt deres nye begynnelse.Mara gikk bort til tavlen med låtene til «After Midnight» og skrev nederst: «6. MAYBE WE BEGIN AGAIN».«Planer kan forandres,» sa hun.
Da Karianne kom inn i studioet, fikk hun høre sangen for første gang. Da refrenget kom, fikk hun tårer i øynene.«Den er nydelig,» sa hun og klemte Emely.«Er det rart at jeg skrev om deg og pappa?»«Nei. Men historien mellom faren din og meg har ikke fått noen slutt ennå.»Emely smilte. «Det var derfor jeg kalte den Maybe We Begin Again.»
Mara sendte Henning en kort melding: «Kom ned i studioet når du har fem minutter. Vi har noe du må høre.»Noen minutter senere hørtes skritt i gangen. Dørhåndtaket beveget seg.Henning sto i døren.Nå skulle mannen Emely hadde skrevet sangen om, få høre den for aller første gang.
Broken Veil
Kapittel 14 – En ny start
Stemningen var forventningsfull rundt bordet hos Varneth Management. Mara hadde fått en idé hun ikke klarte å slippe.«Maybe We Begin Again bør ikke vente til EP-en kommer ut,» sa hun. «Jeg synes vi skal slippe den som første singel.»Emely så overrasket på henne. Sangen hadde blitt skrevet alene på rommet hennes etter familiekvelden. Nå snakket de om at hele verden skulle få høre den.
«Den er veldig personlig,» sa Emely. «Hva om folk misforstår?»Henning lente seg fram. «Ærlighet treffer ofte sterkest.»Karianne møtte datterens blikk. Hun visste bedre enn noen hvor historien i teksten kom fra.«Og den betyr noe,» sa hun.
De begynte å planlegge. Coveret skulle ha Black Veil Hearts-uttrykket, men samtidig være varmere og mer håpefullt. Musikkvideoen skulle ikke være stor og prangende. Den skulle vise ekte øyeblikk: studioet, notatboken, gitaren og følelsen av at noe som virket avsluttet kunne få en ny begynnelse.
Emely så rundt bordet på Mara, Karianne og Henning.Dette hadde startet som noen linjer hun skrev under dyna sent på kvelden.Nå kunne det bli starten på noe mye større.«Okay,» sa hun og smilte. «La oss gjøre det.»Henning løftet kaffekoppen.«Til nye begynnelser.»Mara løftet sin. «Til Black Veil Hearts.»Og for første gang følte Emely at veien videre begynte å bli tydelig.
Broken Veil
Kapittel 17 – En kveld som forandret seg
Restauranten var akkurat så eksklusiv som Karianne hadde lovet. Dempet belysning falt over hvite duker og blanke vinglass. Lav pianomusikk blandet seg med summingen fra de andre bordene, men etter hvert føltes det som om resten av restauranten forsvant rundt dem.
Karianne satt på den andre siden av bordet med vinglasset mellom hendene. Hun så på Henning over kanten av glasset før hun tok en liten slurk.
«Hva synes du egentlig om sangene til Emely?» spurte hun.
Henning tenkte seg om. «Hun har noe eget. Det er ikke bare stemmen. Det er noe med måten hun synger på. Som om hun legger mer av seg selv i sangene enn hun egentlig ønsker at folk skal vite.»
Karianne smilte. «Du har virkelig hørt etter.»
«Selvfølgelig.»
De fortsatte å snakke om Emely og musikken hennes mens maten kom på bordet. Etter hvert begynte samtalen å vandre. De lo av små historier og oppdaget sider ved hverandre som sjelden kom fram ellers. Henning merket at Karianne holdt blikket hans oftere nå – og lenger.
En gang da hun lente seg frem for å si noe, traff hånden hennes hans på bordet. Ingen av dem trakk hånden til seg med én gang. Karianne så ned på hendene deres, så opp på ham igjen. Et lite smil viste seg i munnviken hennes.
Da middagen var ferdig, ble de sittende. Kelneren hadde ryddet bort tallerkenene, og kaffekoppene foran dem var nesten tomme.
«Det ble en fin kveld,» sa Karianne.
«Ja. Det gjorde det.»
Hun lot blikket hvile på ham. «Har du lyst til å følge meg hjem?»
Henning hevet øyenbrynene. «Hjem?»
«Mhm. Vi kunne tatt en drink.»
Han smilte. «Bare en drink?»
Karianne lo lavt. «Du får nesten bli med og finne ut av det.»
Utenfor restauranten var luften kjølig. De trakk ytterjakkene tettere rundt seg mens de gikk side om side. Henning så bort på henne. «Det var en utrolig fin kveld, Karianne. Og den drinken du snakket om … tilbudet står fortsatt, håper jeg?»
«Selvfølgelig står tilbudet,» svarte hun med et ertende smil. «Jeg hadde ikke spurt deg hvis jeg ikke mente det. Kom. Det er ikke langt hjem til meg.»
Da de kom inn, lukket Karianne døren rolig bak dem. Henning tok av seg jakken og så på henne. «Du lovet meg en drink.»
«Det gjorde jeg,» svarte hun. «Kom inn.»
I stuen dempet Karianne lyset. Hun hadde fortsatt den elegante sorte kjolen fra restauranten, mens Henning sto i den svarte dressen. De fikk hvert sitt glass og ble stående nær hverandre. Stemningen fra restauranten hadde fulgt dem hele veien hjem.
Så hørte de plutselig en nøkkel i ytterdøren.
Karianne stivnet. «Det er Emely. Hun skulle ikke komme hjem ennå.»
Noen sekunder senere kom Emely inn i stuen. Det mørke emo-håret rammet inn ansiktet, og hun hadde fortsatt den avslappede, mørke stilen sin. Hun stoppet da hun fikk øye på foreldrene.
«Oi,» sa hun og så fra Karianne til Henning. «Jeg visste ikke at vi hadde besøk.»
Karianne sendte Henning et raskt blikk. Den romantiske stemningen hadde med ett fått en helt annen retning.
Emely smilte og slo seg ned i sofaen. «Kom hit da, Henning. Sett deg litt sammen med oss, hvis det er greit for mamma.»
Henning så bort på Karianne.
Hun lo. «Ja da. Selvfølgelig er det greit.»
Henning satte seg, og snart satt de tre sammen i stuen. Emely begynte å fortelle om musikken, sangene og alt hun og Mara hadde jobbet med. Karianne lyttet, og Henning stilte spørsmål. Det som skulle ha vært en drink mellom to mennesker, ble i stedet et varmt familieøyeblikk.
Henning så på Karianne over hodet til Emely. Hun møtte blikket hans og smilte. Ingen av dem sa noe. De trengte det ikke.
Kvelden hadde ikke blitt slik noen av dem hadde forestilt seg. Kanskje var det nettopp derfor den føltes så riktig.
Karianne, Emely og Henning hjemme i stuen.
Broken Veil
Kapittel 18 – Bare i natt
Natten hadde senket seg over huset. Emely hadde gått opp på rommet sitt, og Karianne og Henning var igjen alene i stuen.
Henning så på klokken. Kvelden hadde blitt senere enn han hadde tenkt.
«Jeg tror ikke jeg bør reise hjem nå,» sa han. «Kan jeg ligge her på sofaen? Bare i natt.»
Karianne så på ham et øyeblikk. Et varmt smil kom fram. «Selvfølgelig kan du det.»
Hun hentet en dyne og en pute og la dem på sofaen. Henning tok av seg dressjakken og gjorde seg klar for natten.
«God natt, Karianne.»
«God natt, Henning.»
Karianne gikk opp på rommet sitt, men hun fikk ikke sove. Hun lå lenge og tenkte på Henning nede i stuen, på middagen og på alt som hadde skjedd mellom dem den kvelden.
Til slutt satte hun seg opp. Hun gikk ut på gangen og begynte stille å gå ned trappen.
Da hun kom langt nok ned til å se inn i stuen, oppdaget hun at Henning fortsatt var våken.
«Karianne?»
Hun stanset nederst i trappen. «Jeg fikk ikke sove.»
Henning satte seg litt opp. «Ikke jeg heller.»
Karianne gikk bort til sofaen og satte seg ved siden av ham. «Jeg lå bare der oppe og tenkte på deg,» sa hun lavt.
Henning smilte og tok hånden hennes.
Karianne ble sittende et øyeblikk. Så løftet hun forsiktig kanten på dynen.
«Flytt deg litt,» hvisket hun.
Henning så overrasket på henne, men smilet kom med én gang. «Jeg trodde jeg skulle sove på sofaen alene.»
«Det trodde jeg også.»
Hun krøp inn under dynen ved siden av ham. Sofaen var egentlig for liten for to, så hun måtte legge seg tett inntil ham. Karianne hvilte hodet mot brystet hans, og Henning la armen rundt henne.
Ingen av dem sa noe på en stund. Henning strøk henne forsiktig over håret.
«Hva skjedde med bare i natt?» spurte han lavt.
Karianne løftet hodet og så på ham. «Det er fortsatt bare i natt.»
«Jaså?»
Hun smilte. «Men natten er ikke over ennå.»
Henning lo stille. Karianne la hodet tilbake mot brystet hans og lyttet til hjerteslagene.
«Jeg har savnet dette,» sa hun.
Henning ble alvorligere. «Jeg også.»
Hun fant hånden hans under dynen og flettet fingrene sine inn i hans.
Denne gangen handlet det ikke om å skynde seg tilbake til det de en gang hadde vært. Det handlet bare om å få være nær hverandre igjen.
Etter en stund ble pusten til Karianne roligere.
«God natt, Henning,» mumlet hun.
Han kysset henne forsiktig i håret. «God natt, Karianne.»
Og slik sovnet de sammen på sofaen, tett inntil hverandre, mens resten av huset lå stille rundt dem.
Karianne går ned igjen til Henning, og natten får en ny vending.
Broken Veil
Kapittel 19 – Morgenen etter
Morgensolen snek seg inn gjennom gardinene og la et mykt lys over kjøkkenet. Karianne sto ved kjøkkenbenken og gjorde ferdig frokosten mens kaffeduften fylte rommet.
Henning satt ved bordet. Håret var fortsatt litt bustete etter natten, og han holdt begge hendene rundt den varme kaffekoppen.
Karianne satte en tallerken foran ham. «Vær så god.»
«Takk,» sa Henning og så opp på henne. «Dette er bedre enn frokosten jeg hadde fått hjemme.»
«Ikke bli for godt vant,» svarte hun ertende.
Så hørte de skritt i trappen. Karianne kastet et raskt blikk mot døren. «Emely.»
Henning rakk knapt å sette fra seg kaffekoppen før Emely kom inn på kjøkkenet. Hun var fortsatt søvnig og hadde håret litt på snei. Hun tok to skritt inn i rommet og stoppet brått.
«Pappa?»
Henning snudde seg mot datteren og smilte. «God morgen, jenta mi.»
Emely så på Henning, så på frokosten foran ham og deretter på Karianne. «Har du sovet her?»
Karianne senket blikket mot kaffekoppen, men det lille smilet hennes var umulig å skjule.
Henning kremtet. «Det ble visst sånn.»
Et stort smil begynte langsomt å bre seg over ansiktet til Emely. «Ååå … nå skjønner jeg.»
«Emely,» sa Henning advarende, men smilet hans avslørte ham.
«Hva? Jeg har jo ikke sagt noe.»
Karianne begynte å le, og Emely satte seg ved bordet. «Men dette var definitivt ikke det jeg forventet å se til frokost.»
Henning ristet på hodet. «Vil du ha mat, eller skal du bare sitte der og forhøre faren din?»
«Begge deler.»
Denne gangen lo alle tre. Karianne satte en tallerken foran Emely før hun satte seg ved siden av Henning igjen.
Emely la merke til hvordan mamma og pappa så på hverandre. Det var noe varmt der, noe hun ikke hadde sett på lenge. Hun smilte for seg selv og begynte å spise.
Broken Veil
Kapittel 20 – På tide å dra
Frokosten nærmet seg slutten. Kaffekoppene var nesten tomme, og det lå bare noen få brødsmuler igjen på tallerkenene.
Henning kastet et nytt blikk på klokken og skjøv stolen bakover.
«Nå må jeg virkelig dra. Jeg skal innom Varneth før resten av dagen begynner.»
Karianne så opp på ham. «Skal du forberede møtet?»
Henning nikket. «Ja. Jeg vil gå gjennom alt en gang til. Det er tross alt du og jeg som skal holde møtet sammen, så jeg vil være sikker på at vi har alt klart.»
Emely så interessert mellom foreldrene sine. «Så dere skal ikke bare spise frokost sammen nå? Dere skal jobbe sammen også?»
Henning lo. «Jepp. Og hvis jeg ikke kommer meg av gårde snart, blir mamma den som må forklare hvorfor jeg ikke har forberedt min del.»
«Det kommer jeg ikke til å gjøre,» sa Karianne med et ertende smil. «Du får stå for den selv.»
Henning gikk bort for å hente jakken. Før han rakk å ta den på, kom Emely bort.
«Vent.»
Hun la armene rundt faren sin. Så strakte hun den ene armen mot Karianne. «Mamma, du også.»
Karianne kom bort, og Emely trakk begge foreldrene inn i en stor klem.
Henning holdt rundt datteren og Karianne. «Dette var en ganske god start på dagen,» sa han stille.
«Ja,» svarte Emely. «Men nå må du dra på Varneth, pappa.»
Henning kysset henne lett på hodet. «Jeg vet.»
Så møtte han blikket til Karianne. «Vi sees på møtet.»
Karianne smilte. «Jeg kommer. Og vær forberedt.»
«Alltid.»
«Det får vi se på.»
Henning lo, åpnet døren og gikk ut. Nå ventet Varneth og forberedelsene til møtet han og Karianne skulle holde sammen.
Men på vei mot bilen klarte han fortsatt ikke å slutte å smile etter morgenen med familien.
Emely gir foreldrene en stor klem før Henning drar til Varneth for å forberede møtet han og Karianne skal holde.
Broken Veil
Kapittel 21 – Det som var mellom oss
Mara ble sittende stille et øyeblikk etter at Henning hadde satt seg. Hun snurret pennen mellom fingrene før hun la den fra seg på notatboken.
«Det jeg ville snakke med deg om først, har egentlig ingenting med møtet å gjøre.»
Henning lente seg litt tilbake. «Jeg hadde en følelse av det.»
Mara møtte blikket hans. «Det handler om oss.»
Henning ble stille.
Begge visste hva hun mente. Det som hadde skjedd mellom dem tidligere hadde aldri vært helt enkelt. De hadde vært nære. Nærmere enn venner og kolleger vanligvis var. Det hadde vært følelser der, og en kort affære som ingen av dem egentlig hadde visst hvor skulle ende.
Mara trakk pusten. «Jeg har tenkt mye på det som skjedde mellom oss.»
«Det har jeg også.»
«Angrer du?»
Henning brukte noen sekunder før han svarte. «Nei. Jeg angrer ikke på deg, Mara. Det ville vært urettferdig å si. Det vi hadde betydde noe for meg.»
Hun nikket langsomt. «Men?»
Henning så ned på hendene sine. «Men ting har forandret seg.»
Mara smilte svakt. «Karianne.»
Han så opp. «Ja.»
«Jeg vet ikke helt hva Karianne og jeg er ennå. Vi er fortsatt separert. Vi har ikke satt noen merkelapp på det som skjer. Men i natt … og denne morgenen …»
Han stoppet.
Mara studerte ham. «Du sov hos henne.»
Henning hevet øyenbrynene. «Hvordan visste du det?»
Mara lo stille. «Henning, jeg kjenner deg.»
Han kunne ikke annet enn å smile.
Så ble Mara alvorlig igjen. «Og Emely?»
«Hun kom ned til frokost og fant oss sammen.»
«Hvordan tok hun det?»
Henning smilte igjen, denne gangen varmere. «Hun ga oss en stor klem før jeg dro.»
Mara så på ham lenge. Så nikket hun. «Da har du egentlig svaret ditt.»
Henning lente albuene mot knærne. «Jeg vil bare ikke såre deg.»
Mara ristet på hodet. «Du trenger ikke beskytte meg mot dette.»
Hun lente seg fram. «Det som skjedde mellom oss var ekte. I hvert fall for meg.»
«For meg også.»
«Bra. Da trenger vi ikke late som det aldri skjedde.»
Henning nikket.
Mara fortsatte: «Men jeg har alltid visst at Karianne og Emely er familien din. Og hvis du og Karianne faktisk har en mulighet til å finne tilbake til hverandre, skal ikke jeg være personen som står i veien for det.»
Henning ble tydelig berørt. «Mara …»
«Jeg mener det. Dessuten er Emely viktig for meg også. Jeg jobber med henne hver dag. Jeg ser hvor mye hun ønsker at dere skal ha det bra.»
Henning så ned et øyeblikk. «Hun sa at hun hadde savnet å holde rundt oss begge.»
Mara ble stille. «Da synes jeg du skal høre på datteren din.»
Henning så opp på henne. «Er vi okay?»
Mara strakte hånden over skrivebordet. «Vi er okay.»
Henning tok hånden hennes. Det var ingen romantikk i berøringen denne gangen. Bare respekt mellom to mennesker som hadde delt noe nært og nå var villige til å la det få høre fortiden til.
Mara slapp hånden hans og lente seg tilbake. «Men nå har vi et annet problem.»
Henning så spørrende på henne.
Hun åpnet laptopen igjen. «Du og Karianne skal holde et viktig møte om Black Veil Hearts, og du har brukt morgenen på familiefrokost og følelsesmessige gjenforeninger.»
Henning begynte å le. «Jeg kom hit for å forberede meg.»
«Bra.»
Mara skjøv en mappe over bordet til ham. På forsiden sto det: BLACK VEIL HEARTS – AFTER MIDNIGHT.
Henning åpnet den.
Mara smilte. «Da foreslår jeg at sjefen for Varneth Management begynner å jobbe.»
Henning så ned på papirene. «Hvor begynner vi?»
«Med EP-en. Deretter singelen. Og så må vi snakke om hva som skjer hvis dette blir større enn noen av oss forventer.»
Henning nikket. Nå var blikket hans igjen profesjonelt og fokusert.
Fortiden mellom ham og Mara var ikke visket bort. Den hadde bare fått sin plass.
Og om ikke lenge skulle Karianne komme gjennom døren. Da ventet neste samtale.
Mara og Henning snakker åpent om fortiden før de går videre til planene for Black Veil Hearts.
Broken Veil
Kapittel 22 – Sammen om veien videre
Det banket lett på døren før den åpnet seg. Karianne kom inn først, kledd i svarte kontorklær, med Emely like bak seg.
Henning så opp fra papirene foran seg. Mara snudde seg i stolen og smilte.
«Der er dere,» sa Mara.
Emely lot blikket gli over bordet, mappene og planene som allerede lå klare. «Dere har begynt uten oss.»
«Bare så vidt,» svarte Henning. «Vi har gått gjennom det viktigste før møtet.»
Karianne gikk bort til bordet og møtte blikket hans. Det var bare et kort øyeblikk, men Emely la merke til smilet mellom foreldrene sine.
«Er du forberedt?» spurte Karianne.
Henning lente seg tilbake. «Jeg fikk beskjed hjemmefra om at jeg måtte være det.»
Emely lo. «Det var mamma som sa det.»
«Og hun hadde rett,» svarte Henning.
Mara reiste seg og hentet mappen med BLACK VEIL HEARTS – AFTER MIDNIGHT. Hun la den midt på bordet.
«Dette er grunnen til at vi er her,» sa hun. «Black Veil Hearts har gått fra å være en idé til å bli noe vi faktisk kan bygge videre på.»
Emely så ned på coveret. Det var fortsatt spesielt å se navnet på prosjektet som noe virkelig.
Karianne stilte seg ved siden av henne. «Og Varneth skal sørge for at dere får muligheten til å gjøre dette ordentlig.»
Henning nikket. «Men vi skal ikke presse fram noe. Musikken og identiteten deres må komme først.»
Mara så bort på Emely. «Det betyr at du og jeg fortsetter å skrive og utvikle låtene. Henning og Karianne tar seg av planleggingen, møtene og alt rundt lanseringen.»
«Så vi er egentlig ett lag?» spurte Emely.
Henning smilte. «Det er akkurat det vi er.»
Etter møtet ble de fire stående sammen foran Varneth-logoen. På veggen ved siden av dem hang Black Veil Hearts-motivet.
Mara så på de andre. «Dette burde vi faktisk ta bilde av.»
Emely stilte seg mellom de voksne og lo. Karianne gikk inntil Henning, mens Mara stilte seg på den andre siden.
I noen sekunder handlet det ikke om kontrakter, lanseringsplaner eller gamle forhold. De var fire mennesker som hadde funnet en felles retning.
Karianne og Henning representerte Varneth og tryggheten rundt prosjektet. Mara og Emely representerte musikken, kreativiteten og Black Veil Hearts.
Kameraet fanget øyeblikket.
Fire mennesker. To generasjoner. Én familiehistorie og ett musikalsk prosjekt som bandt dem sammen.
Og bak dem sto ordene som skulle følge dem videre:
VARNETH MANAGEMENT.
BLACK VEIL HEARTS.
Det var ikke lenger bare en plan.
Det var begynnelsen på noe de skulle bygge sammen.
Karianne, Henning, Emely og Mara sammen – Varneth Management og Black Veil Hearts.
Broken Veil
Bonuskapittel – Familiecruise
Det var blitt sent på kvelden da de tre gikk ut på dekk.
Havet lå mørkt rundt skipet, og månen kastet et sølvfarget lys over bølgene. Bak dem fortsatte livet om bord med musikk, latter og dempede stemmer, men ute ved rekka var det nesten stille.
For en gangs skyld var det ingen møter som ventet.
Ingen planer for Varneth.
Ingen lanseringer eller spørsmål om hva som skulle skje videre med Black Veil Hearts.
Denne kvelden var de bare en familie.
Karianne lente seg mot rekka. Hun hadde valgt en elegant svart kjole for kvelden. Henning kom bort og stilte seg ved siden av henne, også han kledd i svart.
«Du ser fantastisk ut,» sa han.
Karianne smilte. «Det har du allerede sagt.»
«Jeg kan godt si det igjen.»
Hun lo lavt.
Så kom Emely ut på dekk.
«Der er dere! Jeg har lett overalt.»
Henning så på datteren. «Vi rømte.»
«Fra meg?»
«Fra alt,» svarte Karianne.
Emely stilte seg mellom foreldrene sine. «Det høres faktisk ganske deilig ut.»
Henning la armen rundt henne. Karianne gjorde det samme.
Et øyeblikk sto de bare slik og så utover havet.
«Vet dere hva som er rart?» sa Emely.
«Hva da?» spurte Henning.
«For ikke så lenge siden føltes det som om alt var usikkert.»
Karianne så på datteren. «Og nå?»
Emely lente hodet mot morens skulder. «Nå føles det som om vi har funnet tilbake til noe.»
Henning møtte Kariannes blikk over hodet hennes. Han visste nøyaktig hva Emely mente.
Cruiset hadde egentlig vært ment som en liten pause etter alt arbeidet rundt Black Veil Hearts. Henning hadde foreslått at de skulle reise bort noen dager uten møter, telefoner og tidsplaner.
Det hadde vist seg å være akkurat det de trengte.
«Jeg er glad vi gjorde dette,» sa Karianne.
Henning smilte. «Jeg også.»
Emely løftet hodet. «Vent. Vi må ha et bilde.»
«Nå?» spurte Henning.
«Ja, pappa. Nå.»
Hun tok fram mobilen og fikk tak i en av de andre passasjerene som gikk forbi.
Noen øyeblikk senere sto Henning, Karianne og Emely tett sammen foran rekka.
Henning la armen rundt Karianne. Emely lente seg inntil moren fra den andre siden.
«Litt nærmere,» sa personen med mobilen.
«Vi kan nesten ikke komme nærmere,» lo Emely.
Karianne kjente Henning trekke henne forsiktig inntil seg.
Hun så først på datteren. Så på mannen ved siden av seg. Familien hennes.
Kameraet fanget øyeblikket.
Bak dem lyste månen over havet.
Senere den kvelden satt de tre ute med noe å drikke mens skipet fortsatte gjennom mørket.
Emely så på bildet på telefonen. «Denne skal jeg beholde.»
Henning lente seg bort for å se. «Den ble faktisk ganske bra.»
«Ganske bra?» Emely så fornærmet på ham. «Pappa, dette er det beste familiebildet vi har.»
Karianne tok telefonen og betraktet bildet. Hun ble stille.
Henning la merke til det. «Hva tenker du på?»
Karianne lot fingeren gli over skjermen. «At jeg ikke trodde vi skulle sitte her sammen igjen.»
Henning tok hånden hennes. «Ikke jeg heller.»
Emely så på dem begge. «Men nå gjør vi det.»
Karianne smilte og strakte den andre hånden mot datteren. Emely tok den.
Der satt de, hånd i hånd, mens havet forsvant inn i mørket rundt dem.
Ingen av dem visste nøyaktig hvordan livet ville se ut når de kom hjem.
Black Veil Hearts ventet. Varneth ventet. Hverdagen ventet.
Men akkurat denne natten betydde ikke det noe.
Henning så på Karianne og Emely. «Neste år igjen?»
Emely svarte umiddelbart. «Definitivt.»
Karianne lo. «Vi får se.»
Henning kjente igjen uttrykket hennes. «Det betyr ja.»
«Ikke press lykken din, Henning.»
Emely begynte å le. Og snart lo alle tre.
Under månen, langt ute på havet, var det ingen tvil om hva dette cruiset egentlig hadde handlet om.
Ikke reisen. Ikke skipet.
Men om å finne tilbake til hverandre.
Familien.
Karianne, Emely og Henning på familiecruise – et øyeblikk som avslutter Bok 1.